Feil i slektstre: hvorfor de sniker seg inn

Det har aldri vært enklere å bygge et stort slektstre. På noen kvelder kan du gå fra besteforeldrene dine til 1600-tallet, fordi andre har gjort jobben før deg og delt treet sitt. Det er en fantastisk mulighet, men den har en bakside: når en opplysning først er lagt inn feil, kopieres den videre fra tre til tre, og etter noen år ser den ut som sikker kunnskap fordi den står mange steder.

De vanligste feilene er ikke dramatiske. Det er to personer med samme navn i samme bygd som er slått sammen til én. Det er en dåpsdato som egentlig var datoen for et skifte. Det er et barn som er hengt på feil foreldrepar fordi navnet passet. Det er dubletter, der samme person ligger inne to ganger med litt ulike opplysninger. Og det er treff som er foreslått automatisk og godtatt med ett klikk, uten at noen har lest kilden.

En feil i slektstre kan virke liten, men en feil i ett ledd flytter hele grenen over. Henger en ane på feil far, er alt bakenfor den faren en annen families historie.

MyHeritage, Geni og FamilySearch: et godt utgangspunkt

La oss si det tydelig: de store slektsplattformene er et godt sted å begynne, og de fleste av oss hadde ikke kommet langt uten dem. De gir tilgang til milliarder av opplysninger, treff mot andre trær og historiske dokumenter, DNA-tester og et stort fellesskap av slektsforskere.

Plattformene sier det selv: forslagene deres er hjelpemidler, ikke bevis. MyHeritage skriver om sitt eget verktøy for DNA-teorier at teoriene er nettopp det, teorier, og anbefaler at du går grundig gjennom hver enkelt og verifiserer selv.

Et tillegg, ikke en konkurrent

Slektskontroll er ikke en ny slektsplattform. Det er et verktøy for å verifisere slektstre og kontrollere det, som du bruker sammen med plattformen du allerede har. Arbeidsflyten er enkel:

1. Eksporter treet fra MyHeritage eller et annet program som en GEDCOM-fil (GED). Det er standardformatet alle slektsprogrammer kan lese og skrive.
2. Kontroller treet i Slektskontroll, ane for ane, med kilde på hver opplysning og en tydelig status for hver person.
3. Last opp igjen en ny GED-fil som verktøyet lager. Treet du deler på MyHeritage, blir da nøyaktig det samme som du har verifisert, og andre slektsforskere som får treff mot det, får kontrollerte data.

Slik får du det beste fra begge: plattformens treff, DNA og fellesskap, og en kontrollert kjerne du kan stå inne for. Vil du prøve selv, kan du be om en gratis demo.

Kildekritikk i slektsforskning: hvilke kilder kan du stole på?

Kildekritikk handler om å spørre: hvem skrev dette, når, og hvor nær var de det som skjedde? En prest som førte dåpen samme uke som barnet ble født, er en bedre kilde enn en bygdebokforfatter som oppsummerte gården 300 år senere. Og bygdebokforfatteren er som regel en bedre kilde enn et nettre der ingen har oppgitt hvor opplysningen kommer fra.

Vi deler derfor alle opplysninger inn i tre nivåer, og hver ane får fargen til det svakeste leddet den hviler på:

Bygdebøkene: gull, men ikke fasit

Norske bygdebøker er et enestående kildeverk, og for mange gårder er de det eneste stedet hele historien er samlet. Men de er sekundærkilder. Forfatteren har gjort et utvalg, tolket uklare kilder og noen ganger gjettet der kildene tier. Vi bruker bygdeboka som kart og kirkeboka som bevis: bygdeboka forteller hvor vi skal lete, kirkeboka bekrefter det vi finner. Når de to er uenige, er det kirkeboka som vinner, med mindre det finnes en god grunn til noe annet.

Nettrær: spor, ikke kilder

Et nettre kan være laget av en dyktig forsker eller av noen som klikket «godta» på hvert forslag. Du kan ikke se forskjellen uten å sjekke kildene. Bruk nettrærne som tips om hvor du skal lete, men verifiser alltid selv før du legger opplysningen inn som sikker.

Verifisere slektstre ane for ane: arbeidsgang i seks steg

Å verifisere slektstre betyr ikke å sjekke alt på én gang. Det betyr å gå ett ledd om gangen, nedenfra og opp, og ikke gå videre før leddet holder. Slik gjør vi det for hver ane:

1. Finn dåpen eller fødselen i kirkeboka. Les selve innførselen, ikke bare et register. Se etter barnets navn, foreldrenes navn, gården og fadderne. Faddere er ofte nær familie og gir verdifulle spor.
2. Bekreft foreldrene i en uavhengig kilde. En folketelling der barnet bor sammen med foreldrene, en konfirmasjon som nevner dem, eller en vielse som knytter dem sammen. To uavhengige kilder som peker samme vei, er langt sterkere enn én.
3. Sjekk at tid, alder og sted henger sammen. Var mora i fødedyktig alder? Bodde familien på gården da barnet ble født? Stemmer alderen i folketellingen med dåpsåret? Det er her mange sammenblandinger av personer med samme navn avsløres.
4. Les bygdeboka kritisk. Sammenlign det bygdeboka sier, med det du har funnet i primærkildene. Der de er enige, har du en sterk ane. Der de er uenige, må du finne ut hvorfor.
5. Dokumenter og kildebelegg. Skriv inn kilden for hver opplysning: hvilken kirkebok, hvilken side, hvilket år. Gi anen et nivå: mørkegrønt, lysegrønt eller hypotese. En opplysning uten kilde er en påstand.
6. Logg endringen. Når du retter noe, skriv ned hva du endret, hvorfor og med hvilken kilde. Om fem år, når noen spør hvorfor du slo sammen to personer eller flyttet et barn, har du svaret.

Først når et ledd er verifisert, går du videre til neste. Slik bør du verifisere slektstre fra deg selv og bakover, aldri motsatt vei. Det kan føles tregt, men det er den eneste måten å vite at hele kjeden fram til deg holder.

Sjekkliste: verifisere slektstre uten å gå i de vanlige fellene

Når du skal verifisere slektstre, er det de samme kontrollene som avslører de fleste feilene. Gå gjennom lista for hver ane før du merker den som ferdig:

• Patronymet stemmer med farens navn. En Marte Olsdatter skal ha en far som het Ole. Gjør hun ikke det, er noe galt.
• Mora var i fødedyktig alder. Var hun under 15 eller over 50 da barnet ble født, har du sannsynligvis feil mor.
• Barnet er født mens foreldrene levde. Et barn født lenge etter at faren ble begravet, eller etter mors død, er et faresignal.
• Det finnes ikke to barn med samme navn i live samtidig. Ofte fikk et barn navnet til et søsken som døde. Sjekk at du har riktig av de to.
• Bostedet passer. Familien bør bo på eller nær gården som står i dåpen. Står barnet på en helt annen kant av bygda, må du finne ut hvorfor.
• Alderen i folketellingen stemmer med dåpsåret, innenfor et par år. Eldre tellinger runder ofte av.
• Fadderne passer inn. Faddere er ofte søsken, besteforeldre eller naboer, og kan bekrefte at du har riktig familie.
• Personen er ikke registrert to ganger. Let etter dubletter med litt ulik stavemåte eller ulike datoer.
• Datoene er hendelsesdatoer. Begravelse er ikke det samme som død, og et skifte kan holdes måneder etter dødsfallet.
• Kilden er oppgitt. En opplysning uten kilde er en påstand, ikke et bevis.

Mange av disse kontrollene kan gjøres automatisk. Slektskontroll varsler om umulige alderskombinasjoner, dubletter og løse personer, slik at du kan verifisere slektstre raskere og mer systematisk. Trenger du kildene, finner du over 300 av dem i lenkesamlingen for slektsforskere.

Sjekk slektstreet mot kirkebøker og folketellinger

Det meste av det du trenger, er gratis tilgjengelig i Digitalarkivet. Der finner du skannede kirkebøker for hele landet og søkbare folketellinger, blant annet for 1801, 1865, 1900, 1910 og 1920. Over 300 kilder fra Norge og resten av verden finner du i lenkesamlingen vår. Lokalhistoriewiki har også en god oversikt over slektshistoriske kilder, og mange bygdebøker kan leses gratis i Nasjonalbiblioteket.

Søk på gården, ikke bare på navnet

I gamle dager var gårdsnavnet ofte det som skilte folk fra hverandre. Det fantes mange Ole Olsen i Odalen, men færre Ole Olsen på Sætersagen i Sør-Odal. Søk derfor på gården og sognet, og les hele husholdningen i folketellingen. Står familien samlet med foreldre, barn og tjenestefolk, kan du sjekke at hver person passer med kirkeboka.

Prøv flere stavemåter

Navn ble skrevet slik presten hørte dem. Klungset kan stå som Klungseth eller Klunset, Marthe som Marte eller Martha, og patronymer som Olsdatter, Olsdtr eller Olsd. Får du ingen treff, prøv en annen stavemåte før du konkluderer med at personen ikke finnes.

Bruk folketellingene som kontrollpunkt

En folketelling er et øyeblikksbilde av hele familien. Den er perfekt for å kontrollere at barna du har hengt på et foreldrepar, faktisk bodde sammen med dem, og at alderen stemmer med dåpen. Mange sammenblandinger avsløres ved at et barn plutselig står oppført på en annen gård med andre foreldre.

Typiske feil i slektstre – og hvordan du oppdager dem

Noen feil går igjen i nesten alle store slektstrær. Kjenner du dem, vet du hvor du skal lete når du skal verifisere slektstre:

Joker, sort hull og lukket dør

Når et stort tre skal verifiseres, trenger du et enkelt språk for status. Vi bruker tre begreper som viser hva som må gjøres først, og hva som gjenstår:

Jokeren er den farligste. Den ser ofte uskyldig ut, men hvis den er feil, er alt over den feil. Derfor jobber vi ikke videre bakover før alle jokere er løst. I begge våre trær er det i dag null jokere.

Sorte hull er ikke feil, men muligheter. Hver verifiserte ane har to foreldreplasser, og der kildene ennå ikke har gitt svar, står det et sort hull. Det er her neste generasjon slektsforskere finner noe nytt å gjøre.

Den lukkede døra er like viktig. Det er fristende å fylle en tom plass med det mest sannsynlige navnet. Men en ærlig lukket dør er bedre enn en gjetning som kopieres videre som fakta.

DNA i slektsforskning: bevis, ikke fasit

DNA-tester har gjort slektsforskning mer spennende enn noen gang. Et treff med en ukjent slektning kan bekrefte en gren du var usikker på, eller avsløre at en far i kirkeboka ikke var den biologiske faren. Men DNA er et bevis blant flere, ikke en fasit.

Hva cM kan si, og hva det ikke kan si

Mengden DNA du deler med en annen person, måles i centimorgan (cM). Jo nærmere slektskap, jo mer deler dere i snitt. Men spredningen er stor, og det ene slektskapet overlapper det andre. Tallene under er fra Shared cM Project, en stor innsamling av bekreftede slektskap:

Deler du 200 cM med noen, kan dere være tremenninger, men også halvsøskenbarns barn eller noe helt annet. Og fra firmenning og bakover er det ikke engang sikkert at dere deler målbart DNA i det hele tatt. Du kan prøve deg fram med verktøyet til DNA Painter.

Koble DNA til papirkildene

DNA blir et sterkt bevis når det peker samme vei som kirkebøkene. Vi bruker DNA på to måter: for å bekrefte en gren som allerede er dokumentert i kildene, og for å løse en gåte der kildene tier. Det siste skjedde i vårt eget tre. En av oldefedrene vokste opp uten å vite hvem faren var. Kirkeboka sa ingenting. Etter grundig arbeid med DNA-treff, kromosomsegmenter og svenske kilder kunne vi til slutt peke ut faren: en svensk arbeidskar fra Tanum. Først da DNA og papirsporene sa det samme, ble det ført inn som verifisert.

Kongelinjer og legender: når kjeden må holde hvert ledd

Mange nordmenn har en linje som går tilbake til middelalderens konger, og noen finner Harald Hårfagre i sitt eget tre. Noen av disse linjene bygger på grundig, publisert forskning. Andre er kopiert fra tre til tre uten at noen har sjekket leddene i 1500- og 1600-tallet, der kildene blir tynne og fristelsen til å koble seg på en kjent slekt er stor.

Vår regel er enkel: en linje bakover mot middelalderen og sagatida tas bare med når hvert eneste ledd fram dit er verifisert. Leddene fra 1600 og fram til i dag må holde mot primærkildene. Leddene før 1600 bygger på publisert slektsforskning, som tidsskriftet Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, og vises som det. De eldste leddene, fra sagaene, er nettopp det: sagaer. De er en del av fortellingen, ikke av det vi har bevist.

Begge våre trær har linjer tilbake til middelalderen. De står der fordi kjeden ned til oss holder, ikke fordi navnene er kjente.

Slektshistoriene: belønningen for familien

Verifisering kan høres tørt ut. Men det er her den virkelige gleden kommer. Når vi vet at treet holder, kan vi fortelle historien om menneskene i det, og det er dette familien setter mest pris på. Ingen samles rundt et bord for å se på kildehenvisninger. Men alle vil høre om oldefaren som var øksesmed, eller om prestedatteren som kom over fjellet fra Lappmarken.

I Slektskontroll har hver av de åtte oldeforeldrenes grener sin egen slektshistorie. Den følger slekta bakover fra gård til gård og forteller om livet der, med hendelser fra bygdebøker, kirkebøker og lokalhistorie. Noen eksempler fra våre egne:

Saltdalen

Båtbyggerne på Brenne og Evensgård gjennom fire hundre år, og prestedatteren Anniken Fjellstrøm som kom over fjellet fra Silbojokk i 1712.

Odden i Storsjøen

Fra Berger på Trøsi til øksesmeden Sverre Holt, gjennom husmenn og seige bønder i grenseskogene mot Sverige.

Andre fortellinger handler om fiskerbøndene ved Straumen i Sørfolda og reinfolket fra Nordfjorden, om marmoren ved Fauske som gikk til noen av verdens fineste bygg, om husmennene under Bjølstad i Heidal og Storofsen i 1789, og om jernbanefamilien som flyttet fra kornbygda til byen.

En av de fineste historiene handler om en ane som bygdeboka hadde glemt, men som familien husket. Det var familiens egen muntlige tradisjon som holdt fast ved at han fantes, og som pekte forskningen i riktig retning.

Metoden fra internkontroll

Slektskontroll er laget på internkontrollportalen.no av en grunn. Å verifisere slektstre handler om kontroll og dokumentasjon, og metoden er den samme som i god internkontroll. I en virksomhet skal du kunne vise at kravene er fulgt, med dokumentasjon og sporbarhet. I et slektstre skal du kunne vise at hvert ledd holder, med kilder og logg. Begrepene passer overraskende godt sammen:

Grunnmodellen er den samme som i IS-modellen™: tydelige krav øverst, instrukser som beskriver hvordan arbeidet gjøres, og kontroll og dokumentasjon som viser at det faktisk er gjort. Avvik håndteres etter de samme prinsippene som i AvvikStandard™: registrer, vurder, rett, verifiser og lukk.

Å verifisere slektstre med metoden fra internkontroll betyr ikke at slektsforskning skal bli byråkrati. Det betyr at du får det samme som en virksomhet med god internkontroll: trygghet for at det du sier, stemmer, og muligheten til å vise det.

Personvern når du deler slektstreet

Et slektstre handler om mennesker, og noen av dem lever. Når du deler treet med familien eller laster det opp på nett, gjelder de samme hensynene som i all annen behandling av personopplysninger:

• Levende personer vises ikke. I vår publiserte versjon er levende personer tatt ut, og levende aner står uten navn, datoer og steder.
• DNA-treff er private. Navn på DNA-testere, cM-verdier og kontakt med levende slektninger hører hjemme i arbeidsnotatene, ikke i det publiserte treet.
• Arbeidsnotater holdes utenfor. Søkelogger, hypoteser og interne notater vaskes ut før publisering.
• Passord for familien. Trærne våre ligger bak et enkelt passord, slik at vi vet hvem som ser dem.

I Slektskontroll gjøres denne vaskingen automatisk hver gang treet publiseres, og GED-fila til MyHeritage får nøyaktig de samme personene som nettversjonen.

Slik gjorde vi det: Holt- og Zahlsen-slekta

Metoden i denne artikkelen er brukt på to slektstrær: Svein Roar Holts og Maria Zahlsens. Hvert tre har åtte grener, én for hver av oldeforeldrene, og hver gren er gått gjennom ane for ane fra 1600 og fram til i dag.

Holt-slekta: Odalen, Mjøsa og skogbygdene

Holt-slekta har røtter i grenselandet i Sør-Odal, Vinger og Eidskog, blant husmennene på Sætersagen og bøndene som bygde opp igjen det svenskene brente. Andre grener går til storbøndene i Ringsaker og Brøttum ved Mjøsa, til kornbygda Rakkestad i Smaalenene, til skogbygdene i Buskerud med Ådal, Sokna og Modum, og til fjellbygda Heidal i Gudbrandsdalen. De eldste leddene i Odalen ligger på Trøsi, Trauten, Holt og Stormoen ved Storsjøen. Den lengste linja i treet går 42 ledd tilbake.

Zahlsen-slekta: Salten og Lofoten

Zahlsen-slekta er nordnorsk. Fiskerbøndene i Sørfolda holdt til på Kalvik, Helland, Haukenes og Straumen i fire hundre år, og i Djupvik fikk en gutt navnet Zahl, som ble til Zahlsen. Andre grener går til samiske reinfolk og nybyggere i Nordfjorden, til Ytre Klungset og marmoren ved Fauske, til den gamle Misværdalen, til båtbyggerne i Saltdalen og til fiskerne og gårdbrukerne i Lofoten og på Værøy. Den lengste grenen går gjennom Bratt-ætta helt tilbake til middelalderkongene, og den lengste linja i treet går 37 ledd tilbake.

Ofte stilte spørsmål om å verifisere slektstre